Monday, July 25, 2011

Når tryggheten blir borte...

Det smalt. Først en gang, et stort smell. Så mange, mange ganger på Utøya. Noe forsvant den ettermiddagen. Ikke bare for meg, men for hele Norge tror jeg. Jeg gikk inn på Rimi i ettermiddag. Rimi i Svolvær. Ikke akkurat et sted man forbinder med noe utrygt, men plutselig kom tanken; det kan komme noen inn her å begynne å skyte vilt rundt seg. Noen kan ønske livet av meg bare fordi jeg er norsk, fordi jeg har en bestemt religiøs overbevisning, fordi jeg er kvinne, fordi jeg er sosialist, fordi... Jeg så meg et øyeblikk rundt, før fornuften tok overhånd og fortalte meg at det er like trygt på Rimi i Svolvær som det alltid har vært. Det vil aldri komme en desperado inn i mitt liv, i min hverdag, for å drepe for fote uten mål og mening. Poenget mitt er; tidligere ville ikke tanken engang ha falt meg inn. Jeg ville aldri fokusert på noe sånt, men på handlelappen min, på tomaten, løken og kattematen.

Jeg tror noe fundamentalt er borte fra Norge som samfunn, samtidig som noe viktig har kommet til. En følelse av patriotisme, åpenhet og en raushet som jeg ikke er vant til å se. Jeg bare lurer på... hva hadde skjedd dersom Anders Behring Breivik hadde hett Muhammed? Ville vi vært like rause og åpne mot hverandre da? Ville vi vært like blottet for hevntanker da? Ville vi snakket om kjærlighet og blomster da, eller ville diskusjonen allerede ha dreid seg inn på strengere innvandringspolitikk, islam kontra kristendom og islams inntog? Retrospektivt sett er jeg sjeleglad for at det er en blond nordmann som har gjort dette, og ikke en med mørkere hudfarge. Misforstå meg rett, jeg er sønderknust over at noen i det hele tatt kunne gjøre noe slikt, men når det først skulle skje... Hadde gjerningsmannen vært tilknyttet Al- Quaida og hatt en mørk valør i huden sin, tror jeg hatet hadde blitt for stort til å bære, for tungt å leve med.
Sånn som det er nå kan vi med åpent hjerte inkludere alle som føler med, som savner, som føler tomhet, sorg og medmenneskelighet. Det ble med ett så klart at Norge er for nordmenn, både hvite, brune, svarte og gyldne nordmenn, både de som er nordmenn i passet sitt, og de som "bare" er nordmenn i hjertet.

Puh, ble et helt hjertesukk, dette. Jeg måtte bare få ut litt "gugge". For oss på Strønstad er hverdagen allerede så smått i gang. Våre tanker går til dem som må møte en helt ny hverdag, uten den de ikke trodde de kunne leve uten.

"Som din dag er, så skal også din styrke være".

Anne Silje

2 comments:

Solveig said...

Godt skrevet Anne Silje! xx

Anonymous said...

Enda en gang vis du mæ og alle andre førr et talentfullt, omtenksomt, og fantastiskt menneske du e... Og enda en gang slår tanken mæ; å om æ bare va som ho anne silje! Ord blir fatti når utøya, tyrilfjorn, og anders behrig breivik blir nevnt. Kordan skal vi som har mista noen gå videre? Kordan skal vi som har venna som har opplevd dettan, å mista søsken og venna takle detta? Vi ska ikke svar med hat og ondskap, men med mere demokrati og åpenhet. Du har altid noe vittugt å si, så ka e konklusjon å svare på detta? Ska vi lev videre som om ingenting har skjedd? Skal vi skjul smertan og skuffelsn? Du e en av mine få forbilda. xoxo